Sosial transisjon hos barn

En sosial transisjon hos et barn – nytt navn, nye pronomen, andre klær, ofte kombinert med hemmelighold på skolen eller i familien – blir ofte fremstilt som et «reversibelt eksperiment». Cass Review (2024) ser annerledes på det: Ifølge rapporten bør sosial transisjon innenfor NHS betraktes som en aktiv intervensjon, fordi den kan ha betydelige konsekvenser for det psykiske funksjonsnivået og for utfallene på lengre sikt (kilde). På grunn av svakhetene i forskningen er det imidlertid uklart om sosial transisjon endrer forløpet av kjønnsutviklingen.
Hva er en sosial transisjon?
Ved en sosial transisjon blir et barn i hverdagen behandlet som om det tilhører det andre kjønnet: nytt navn, andre pronomen, andre klær, annen frisyre og en annen praksis når det gjelder bruk av toaletter og garderober. Det er ikke et medisinsk inngrep – men det er likevel et inngrep i selvbildet, i relasjonene til jevnaldrende og familie, og i måten barnet setter ord på og skaper mening i sin egen identitet. En kort forklaring av begrepet i et enkelt språk finnes på gender123.nl.
Cass Review: en aktiv intervensjon
Cass Review skriver at sosial transisjon ofte ikke blir sett på som en intervensjon, fordi den ikke finner sted i helsevesenet, men at den innenfor NHS bør betraktes som en aktiv intervensjon (avsnitt 12.5, oversatt). På grunn av svakhetene i forskningen er det uklart om sosial transisjon endrer forløpet av kjønnsutviklingen (avsnitt 12.31). Rapporten mener det er mulig at sosial transisjon i barndommen endrer forløpet av utviklingen av kjønnsidentitet, og anbefaler derfor en mer forsiktig tilnærming for barn enn for ungdom (avsnitt 12.36). Rapporten skriver også at det ikke finnes klare bevis for at sosial transisjon i barndommen har positive eller negative konsekvenser for den psykiske helsen (avsnitt 12.36). Cass Review (fullstendig rapport). Den systematiske oversikten fra University of York for Cass Review fant heller ikke robuste bevis for fordelene eller ulempene ved sosial transisjon hos barn og unge (kilde).
Steensma m.fl. (2013) fant at sosial transisjon i barndommen var en prediktor for vedvarende kjønnsdysfori hos barn som ble registrert som gutter ved fødselen, men ikke hos barn som ble registrert som jenter. Ifølge Cass Review kan det ikke trekkes noen slutninger om årsak og virkning av dette: Sosial transisjon hang også sammen med sterkere kjønnsdysfori, og det er ikke kjent hvilken av de to som påvirker den andre (avsnitt 12.26, 12.27 og 12.34; kilde). Se Steensma (2013) og desistanse. Ungdommer fortalte Cass Review at sosial transisjon reduserte kjønnsdysforien deres og at de følte seg mer komfortable, men at reaksjonene fra menneskene rundt dem kan gjøre det vanskelig (avsnitt 12.14).
Hvem er det egentlig som styrer?
Ifølge Cass Review er en viktig forskjell mellom barn og ungdom at foreldrenes holdninger og overbevisninger påvirker små barns mulighet til å gjennomgå en sosial transisjon, mens ungdom har mer egen styring (avsnitt 12.4; kilde). Rapporten advarer også om at foreldre noen ganger føler seg presset til å bekrefte barnets antatte identitet, av frykt for å bli stemplet som lite støttende eller transfobiske (avsnitt 12.16).
Det blir særlig problematisk når skoler eller helsepersonell lar et barn gjennomgå en sosial transisjon uten at foreldrene vet om det eller har gitt sitt samtykke. Cass Review hørte fra mange engelske foreldre at barnet deres hadde gjennomgått en sosial transisjon og blitt bekreftet i den valgte kjønnsidentiteten uten at de selv var involvert, som regel etter at en tenåring hadde kommet ut på skolen (avsnitt 12.16; kilde). Ifølge rapporten bør foreldre aktivt involveres i beslutningsprosessen, med mindre det er sterke grunner til å anta at det setter barnet i fare (avsnitt 12.36). I Nederland har foreldre foreldreansvaret for barnet sitt til det fyller atten år (art. 1:245 og 1:247 i den nederlandske borgerlige loven). Se Skolen og transkjønnede barn.
Det er ikke selvsagt at man kan reversere
Formelt kan man «gå tilbake» til et tidligere navn, tidligere klær og tidligere pronomen. Cass Review skriver at det kan være behov for hjelp hvis et barn eller en ung person ønsker å reversere valget, noe som kan være et vanskelig skritt (avsnitt 12.36; kilde). I en amerikansk studie av barn som hadde gjennomgått en fullstendig sosial transisjon mellom tre og tolv års alder (Olson m.fl., 2022), identifiserte 93 prosent seg ved slutten av studien, i gjennomsnitt 5,4 år senere, fortsatt som transpersoner, og de fleste gikk videre til medisinske inngrep (avsnitt 12.25 i Cass Review). Deltakerne hadde meldt seg selv, og Cass Review understreker at det ikke kan trekkes slutninger om årsak og virkning fra slike studier (avsnitt 12.34). Om sosial transisjon øker sannsynligheten for et forløp med pubertetsblokkere og hormoner, er derfor ikke fastslått.
Hva kan man gjøre i stedet?
Alternativet er verken fornektelse eller straff. Det er å ta barnets følelser på alvor, gi rom for kjønnsatypisk uttrykk, kartlegge eventuelle underliggende problemer (autisme, traumer, ensomhet, omfattende mediebruk) på en grundig måte, og unngå irreversible sosiale steg så lenge barnet fortsatt er i full utvikling. Watchful waiting er et fornuftig utgangspunkt. Se også Foreldrenes rolle.