Sosial transisjon
Sosial transisjon er prosessen der en person begynner å opptre som det andre kjønnet i hverdagen – med et annet navn, andre pronomen, andre klær og en annen fremtoning. Det blir ofte fremstilt som et nøytralt og risikofritt steg. Den britiske Cass Review (2024) ser det annerledes: I det engelske helsevesenet (NHS) bør sosial transisjon betraktes som et aktivt tiltak, fordi det kan ha betydelige virkninger på det psykiske funksjonsnivået og på resultatene på lengre sikt (avsnitt 12.5; kilde).
Hva innebærer sosial transisjon?
En sosial transisjon kan blant annet innebære å ta et nytt navn, be omgivelsene om å bruke andre pronomen, endre klær og frisyre, og systematisk presentere seg som det andre kjønnet på skolen, i arbeidslivet, i idretten og i sosiale kretser. For voksne er dette et personlig valg som faller innenfor retten til selvbestemmelse. For barn og unge er det på grunn av den svake forskningen mye man ikke vet om konsekvensene (avsnitt 12.31; kilde). Det begynner ofte med en coming out.
Sosial transisjon er et aktivt tiltak
At sosial transisjon «bare kan reverseres hvis det viser seg å være feil», er ikke påvist. Cass Review skriver at det på grunn av forskningens svakhet er mye man ikke vet om virkningene av sosial transisjon: Det er uklart om den endrer forløpet av kjønnsutviklingen, og hvilke kort- og langsiktige følger den har for den psykiske helsen (avsnitt 12.31; kilde). Det finnes ingen klar evidens for at sosial transisjon i barndommen har positive eller negative følger for den psykiske helsen. Cass anser det som mulig at sosial transisjon i barndommen endrer forløpet av identitetsutviklingen hos barn med tidlig kjønnsinkongruens, og anbefaler derfor en mer forsiktig tilnærming for barn enn for ungdom (avsnitt 12.36, samme kilde).
Tidlige studier fant at kjønnsinkongruensen holdt seg inn i voksenlivet hos omtrent 15 prosent av barna før puberteten. Senere studier som brukte formelle diagnostiske kriterier, fant høyere andeler, blant annet 37 prosent (Steensma m.fl., 2013), i en periode da en større andel av de henviste barna allerede hadde transisjonert sosialt før de kom til klinikken (avsnitt 12.32-12.33; kilde). Se også desistance.
Sosial transisjon hos barn og unge
Ifølge Cass er resultatene for barn og unge best når de har et støttende forhold til familien, og foreldre bør involveres aktivt i beslutningene, med mindre det er sterke grunner til å anta at det setter barnet eller den unge i fare (avsnitt 12.36; kilde). Foreldre bør ha en sentral rolle. For små barn krever rådgivning om risiko og fordeler ved sosial transisjon ifølge Cass klinisk involvering; det er ikke en oppgave for ansatte uten passende klinisk utdanning (avsnitt 12.36, samme kilde). Cass skriver også at skoler strever med hvordan de skal reagere når en elev vil transisjonere sosialt på skolen (avsnitt 12.6, samme kilde). Det engelske utdanningsdepartementet publiserte 19. desember 2023 et utkast til veiledning som sier at skoler ikke trenger å godta alle ønsker om sosial transisjon og må høre foreldrene fullt ut før de tar en beslutning (kilde). Se også Sosial transisjon hos barn og Skolen og transkjønnede barn.
Sosial transisjon hos voksne
Voksne kan gjennomgå sosial transisjon på eget ansvar. Det er et valg som faller innenfor den personlige friheten. Det anbefales likevel å ha realistiske forventninger til hva sosial transisjon faktisk løser, og hva den ikke løser. God psykologisk veiledning før man tar slike steg, er ikke «gatekeeping», men grundighet.
Reversibilitet i teori og praksis
I teorien kan en sosial transisjon reverseres. Cass skriver at et barn eller en ung som vil reversere en transisjon, kan trenge hjelp, fordi det kan være et vanskelig steg (sammendrag av kapittel 12; kilde). Se også Detransisjon.