Foreldrenes rolle
Foreldre har det primære ansvaret for barnets velferd — ikke skolen, ikke TikTok, ikke en behandler og ikke meningene til en tolvåring på et tilfeldig tidspunkt. Foreldre kan føle seg presset til å bekrefte barnets nye kjønnsidentitet umiddelbart. Kjærlig foreldretvil er ikke en form for avvisning, men for omsorg. Å beskytte, observere og vurdere klokt — det er ikke motstand, det er foreldreskap.
«Affirm or lose your child» holder ikke som bevis
Foreldre som søker hjelp for et barn med kjønnsdysfori, får noen ganger høre at valget er: bekreft alt, eller ta risikoen for selvmord. Cass Review skriver at dokumentasjonen ikke i tilstrekkelig grad underbygger påstanden om at kjønnsbekreftende behandling reduserer selvmordsrisikoen, og at noen klinikere føler press for å støtte en medisinsk vei på grunnlag av rapporter om at den gjør det (avsnitt 15.36 og 15.43). Rapporten understreker også at lidelsen til disse ungdommene er reell (kilde). Se også Cass Review. Foreldre kan stille spørsmål, ta seg tid, undersøke alternativer og sette grenser.
Watchful waiting og utviklingen hos barn
I Storbritannia var 'watchful waiting' ifølge Cass Review i bruk til 2011: å være kjærlig til stede, gi rom, ikke presse og la tiden gjøre sitt. Rapporten skriver at WPATH 8 gikk fra watchful waiting hos barn til å tale for sosial transisjon som en måte å bedre barns psykiske helse på (avsnitt 12.8; kilde). Studier av barn som oppfylte de diagnostiske kriteriene for kjønnsdysfori, fant ifølge Cass Review at kjønnsinkongruensen holdt seg inn i voksenlivet hos 10 til 33 prosent; i tidligere studier var det omtrent 15 prosent (samme kilde). Se også Steensma-studien (2013), der intensiteten av kjønnsdysforien i barndommen hang sammen med at den vedvarte (PubMed).
Den kjønnsbekreftende modellen — nytt navn, nye pronomen og nye klær, og på sikt blokkere og hormoner — er ifølge Cass Review blitt dominerende i mange land. Internasjonalt er det også en vending mot mer tilbakeholdenhet. Den svenske Socialstyrelsen anbefaler siden 2022 at hormonbehandling av mindreårige gis i forskningsregi og utenfor dette bare i unntakstilfeller (kilde). Den norske kommisjonen Ukom rådet i 2023 til at pubertetsblokkere og hormonell og kirurgisk behandling av mindreårige skulle regnes som eksperimentell behandling (kilde). Finlands COHERE kalte i 2020 kjønnsskifte hos mindreårige en eksperimentell praksis (uoffisiell engelsk oversettelse). I Danmark skrev Ugeskrift for Læger i 2023 at tilnærmingen er blitt mer forsiktig (kilde). I England besluttet NHS England 12. mars 2024 å slutte å gi pubertetsblokkere rutinemessig (kilde).
Forelderen som beskytter, ikke som hindring
Cass Review hørte fra mange foreldre i England at barnet deres var blitt sosialt transisjonert og bekreftet i den valgte kjønnsidentiteten uten at de var involvert, vanligvis etter at en tenåring hadde kommet ut på skolen og var redd for foreldrenes reaksjon. Noen foreldre følte seg derfor ‘tvunget’ til å bekrefte barnets antatte kjønn, eller til å risikere å bli fremstilt som transfobiske og lite støttende (avsnitt 12.16; kilde). Rapporten skriver at utfallet for barn og unge er best når de har et støttende forhold til familien, og at foreldre derfor bør involveres aktivt i beslutningsprosessen, med mindre det er sterke indikasjoner på at det setter barnet eller ungdommen i fare (samme kilde). Se også Skolen og transkjønnede barn.
Hvilke rettigheter foreldre har ved seksualundervisning i grunnskolen, fra informasjonsplikt til medvirkningsorgan, står på lente-kriebels.nl.
Ta underliggende problemer på alvor
Ifølge den systematiske gjennomgangen for Cass Review har barn som henvises til kjønnsklinikker, høyere enn forventede nivåer av autisme, ADHD, angst, depresjon, spiseforstyrrelser, selvmordsatferd, selvskading og vanskelige opplevelser i barndommen (kilde). Cass Review skriver at det for noen unge er sannsynlig at stresset i tenårene kommer til uttrykk som kjønnsrelatert ubehag (samme kilde). Foreldre som får kartlagt disse underliggende sårbarhetene godt og får dem behandlet, hjelper barnet sitt også om kjønnsspørsmålet består.
Medisinske beslutninger og foreldreansvaret
I Nederland gjelder følgende: Til barnet er 12 år oppfyller behandleren sine forpliktelser overfor foreldrene med foreldreansvar (art. 7:465 første ledd i den nederlandske borgerlige lovboken (BW)). Fra 12 til 16 år kreves det i tillegg til barnets samtykke også foreldrenes (art. 7:450 andre ledd BW), med unntak; se også samtykke fra både barnet og foreldrene. Fra fylte 16 år kan barnet selv inngå behandlingsavtalen og gi samtykke (art. 7:447 og 7:450 første ledd BW; kilde). Cass Review råder ved hormoner fra 16 år til 'extreme caution' (ytterste forsiktighet), med en klar klinisk grunn til ikke å vente til 18 (anbefaling 8; kilde). Hva som skjer når foreldre nekter, står under når foreldre ikke gir samtykke.
Støtte til foreldre
Internasjonalt finnes det nettverk av foreldre som er kritiske til den kjønnsbekreftende behandlingen, og som deler erfaringene sine (blant annet gjennom SEGM, Genspect, Bayswater Support Group). Kontakt med andre foreldre i samme situasjon kan hjelpe en ut av skyldfølelsen og isolasjonen som debatten kan skape. Støttegruppen Cry for Recognition tilbyr en brosjyre som veiledning for foreldre.