Steensma 2013 — desistanse hos barn

Steensma og kolleger fulgte i Amsterdam en kohort av barn med kjønnsdysfori og publiserte i 2013 i Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry sine funn om faktorer som forutsier om dysforien vedvarer (persistens) eller forsvinner (desistanse) fra barndom til ungdomstid.

Hovedartikkelen om dette temaet er Desistanse.

Studien

Steensma og kolleger fulgte i Amsterdam en kohort av barn med kjønnsdysfori og publiserte i 2013 i Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry sine funn om faktorer som forutsier om dysforien vedvarer (persistens) eller forsvinner (desistanse) fra barndom til ungdomstid.

Viktigste funn

Hos et flertall av barna som ble undersøkt, forsvant dysforien rundt starten av puberteten. Faktorer som var forbundet med persistens, var blant annet intensiteten av dysforien, sosial transisjon i barndommen, alder ved første oppmøte og kognitiv og affektiv identifikasjon med det andre kjønnet.

Betydning for politikken

Studien blir ofte trukket frem i politiske diskusjoner om kjønnshelsetjenester for barn og unge, blant annet i Cass Review. Den peker på betydningen av å gjøre grundige differensieringer når det gjelder hvilke barn som kan ha nytte av medisinsk behandling i henhold til Dutch Protocol. Hvilke skritt foreldre og ungdommer kan ta før et medisinsk behandlingsforløp begynner, står i veiledningen hos transkompas.nl.

Tall

Forskerne fulgte 127 ungdommer som var henvist til kjønnspoliklinikken i Amsterdam før de fylte tolv år. Hos 47 av dem vedvarte kjønnsdysforien i ungdomstiden; de oppsøkte klinikken på nytt for behandling. De øvrige 80 gjorde ikke det og ble regnet som desistanser. Tidligere studier fra Nederland og Canada fant tilsvarende eller høyere andeler barn der dysforien forsvant. Nyere tyske forsikringsdata tyder også på lav stabilitet i diagnosen hos unge.

Kritikk av opptellingen

En gruppe forskere under ledelse av Julia Temple Newhook kritiserte i 2018 desistanse-studiene. Barn som ikke kom tilbake til klinikken, ble regnet som desistanser, selv om man ikke visste hvordan det gikk med alle. De diagnostiske kriteriene var også videre den gangen enn de er i dag. Kenneth Zucker svarte at bildet fortsatt står seg dersom man bare teller med barna med kjent utfall. Se også watchful waiting.

Vanlige spørsmål