Internasjonale rettigheter
På internasjonalt nivå finnes det traktater, retningslinjer og resolusjoner som forbyr diskriminering på grunnlag av kjønn og i økende grad også på grunnlag av kjønnsidentitet. Det juridiske virkeområdet varierer betydelig mellom de ulike instrumentene og regionene. I motsetning til det som ofte hevdes, finnes det ingen global enighet om å anerkjenne «kjønnsidentitet» som en selvstendig juridisk kategori. Denne siden gir en oversikt og belyser skillelinjene.
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i dommer som Goodwin v. United Kingdom (2002) og A.P., Garçon og Nicot v. France (2017) fastslått at EMK artikkel 8 (retten til respekt for privatlivet) pålegger statene å tilby transpersoner en effektiv prosedyre for å få anerkjent sin nye kjønnsregistrering. Domstolen har samtidig anerkjent statenes «skjønnsmargin» ved utformingen av denne prosedyren, og har hittil ikke pålagt noen plikt til å gå over til selvidentifikasjon uten noen form for vurdering. De enkelte dommene finnes under transkjønningsrettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Den europeiske union
EU-direktivene om likebehandling i arbeidslivet (2000/78/EF) og på grunnlag av kjønn (2006/54/EF) er av EU-domstolen blitt tolket slik at de også gjelder kjønnsbekreftende behandling. Europakommisjonen publiserer rapporter om LHBTI-personers situasjon i medlemsstatene. ILGA-Europe utgir årlig et Rainbow Map. Det bør bemerkes at denne rangeringen benytter et aktivistisk mål (graden av lovfestet selvidentifikasjon og anerkjennelse av ikke-binære personer) og ikke er en nøytral fremstilling av menneskerettighetsvernet. Hvordan organisasjonens årsoversikt utarbeides, står på genderbeleid.nl, i artikkelen om ILGA-Europes Annual Review som selvrapportering. Se også EU-politikk og transrettigheter og profilen til ILGA-Europe.
Yogyakarta-prinsippene
Yogyakarta-prinsippene (2006, supplert i 2017) er et dokument utarbeidet av en gruppe menneskerettighetseksperter. De beskriver hvordan internasjonale menneskerettighetsnormer etter deres syn bør anvendes på seksuell orientering og kjønnsidentitet. Prinsippene er ikke bindende og har ingen traktatstatus; ingen stat har ratifisert dem. Likevel blir de sitert av FN-organer og enkelte dommere som en «autoritativ tolkning». Kritikere, også innenfor FN-systemet, påpeker at dokumentet går inn for en normativ utvidelse som ikke er godkjent av statene.
FNs menneskerettighetsråd
FNs menneskerettighetsråd har siden 2011 vedtatt flere resolusjoner om vold og diskriminering på grunnlag av «seksuell orientering og kjønnsidentitet» (SOGI). Mandatet til den uavhengige eksperten for SOGI er blitt forlenget flere ganger, hver gang med knappe flertall og betydelig motstand fra afrikanske, asiatiske og islamske medlemsstater. Se FN-resolusjoner om kjønn for mer informasjon.
Forskjeller mellom land
Den juridiske situasjonen varierer betydelig:
- Selvidentifikasjon innført: Irland (2015), Danmark (2014), Norge (2016), Belgia og Argentina. I flere av disse landene blir konsekvensene – blant annet for statistikk, idrett og kjønnsbaserte tilbud – nå vurdert kritisk.
- Omsorgsmodellen revidert kritisk: Storbritannia (etter Cass Review fra 2024), Sverige (SBU-rapporten fra 2022), Finland (COHERE-retningslinjen fra 2020), Norge og Danmark. I disse landene er pubertetsblokkere og kjønnshormoner av motsatt kjønn for mindreårige blitt kraftig begrenset.
- Selvidentifikasjon trukket tilbake eller ikke innført: Skottland (Gender Recognition Reform Bill, blokkert i 2023). Storbritannia har en prosedyre med en uavhengig kommisjon.
- Begrenset juridisk anerkjennelse: Ungarn, Romania, Russland og flere land i Midtøsten, Afrika og Asia. I noen land er transisjon straffbart.
Europarådet
Europarådets parlamentarikerforsamling har vedtatt anbefalinger om transpersoners rettigheter (blant annet anbefaling 2048 fra 2015). Disse er ikke bindende. Se Europarådet og transrettigheter.
Merknad
De aktivistiske rangeringene (Rainbow Map, ILGA-Europe) og Yogyakarta-prinsippene blir noen ganger presentert i nederlandske medier og i offentlig politikk som målestokker for menneskerettigheter. Juridisk sett er de ikke det. Bindende for Nederland er EMK, EU-retten og de ratifiserte FN-konvensjonene – og disse gir statene betydelig frihet til å utforme kjønnsregistreringen og beskytte kjønnsbaserte tilbud.