Den europeiske menneskerettsdomstolen — rettspraksis om transpersoner

I saken Goodwin (2002) fastslo domstolen at Storbritannia krenket rettighetene til en postoperert transkvinne ved å unnlate å gi juridisk anerkjennelse av kjønnet hennes.

Deltemaene er omtalt i Den europeiske menneskerettsdomstolen — oversikt over rettspraksis om transpersoner.

Goodwin mot Storbritannia (2002)

I saken Goodwin (2002) fastslo domstolen at Storbritannia krenket rettighetene til en postoperert transkvinne ved å unnlate å gi juridisk anerkjennelse av kjønnet hennes. Avgjørelsen markerte et vendepunkt i europeisk rettspraksis.

AP, Garçon og Nicot mot Frankrike (2017)

Domstolen fastslo at det å kreve sterilisering eller et irreversibelt medisinsk inngrep som vilkår for juridisk kjønnsskifte, er i strid med artikkel 8 (retten til privatliv) i EMK.

X og Y mot Romania (2021)

Domstolen dømte Romania for ikke å ha en tydelig prosedyre for juridisk kjønnsskifte.

Praktisk betydning

Dommene pålegger medlemsstatene i Europarådet å tilby en tilgjengelig prosedyre for anerkjennelse av kjønnsidentitet uten uforholdsmessige medisinske krav.

Tidligere og senere avgjørelser

Linjen begynte allerede i 1992, da domstolen i saken B. mot Frankrike for første gang fastslo at det forelå en krenkelse fordi en transkvinne ikke kunne få endret papirene sine. I Y.Y. mot Tyrkia (2015) fastslo domstolen at infertilitet ikke kan være et vilkår for tillatelse til en operasjon. I S.V. mot Italia (2018) gjaldt saken et avslag på å endre fornavn så lenge operasjonen ikke var gjennomført.

Grenser for beskyttelsen

Domstolen gir statene et visst handlingsrom på flere områder. I Hämäläinen mot Finland (2014) fant den ingen krenkelse i regelen om at et ekteskap ved et kjønnsskifte omdannes til et registrert partnerskap; se ekteskap og transisjon. I O.H. og G.H. mot Tyskland (2023) kunne Tyskland registrere en transmann som hadde født et barn, som mor; se foreldreskap etter transisjon. I Y. mot Frankrike (2023) fastslo domstolen at en stat ikke er forpliktet til å innføre en nøytral eller tredje kjønnsangivelse. Domstolen krever altså at det finnes en prosedyre for anerkjennelse, men pålegger ikke selvidentifikasjon. En gjennomgang av denne linjen, fra Goodwin til Y. mot Frankrike, finnes på zelfidentificatie.nl, på siden om Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Forholdet til EU

Domstolen i Strasbourg hører til Europarådet og er noe annet enn Den europeiske unions domstol i Luxembourg. Sistnevnte domstol har de siste årene avsagt egne avgjørelser om anerkjennelse av et kjønnsskifte mellom medlemsstater og om korrigering av opplysninger; se EUs politikk og transpersoners rettigheter. Den nederlandske ordningen er omtalt under Nederlands lov om transpersoner, og det bredere rammeverket under internasjonale rettigheter.