Den europeiske menneskerettsdomstolen – oversikt over transrettspraksis

En kronologisk oversikt: B v France (1992) — første krenkelse fastslått; Sheffield og Horsham v UK (1998) — ingen krenkelse; Christine Goodwin v UK (2002) — vendepunkt mot anerkjennelse; Van Kück v Tyskland (2003) — tilgang til helsehjelp; YY v Tyrkia (2015) — forbud mot krav om sterilisering; AP, Garçon og Nicot v Frankrike (2017) — bekreftelse av forbudet mot krav om sterilisering; X og Y v Romania (2021) — rett til en administrativ prosedyre.

Banebrytende dommer

En kronologisk oversikt: B v France (1992) — første krenkelse fastslått; Sheffield og Horsham v UK (1998) — ingen krenkelse; Christine Goodwin v UK (2002) — vendepunkt mot anerkjennelse; Van Kück v Tyskland (2003) — tilgang til helsehjelp; YY v Tyrkia (2015) — forbud mot krav om sterilisering; AP, Garçon og Nicot v Frankrike (2017) — bekreftelse av forbudet mot krav om sterilisering; X og Y v Romania (2021) — rett til en administrativ prosedyre.

Utviklingen i rettspraksisen

Utviklingen i EMDs rettspraksis viser en gradvis utvidelse av transpersoners rettigheter etter artikkel 8 (privatliv) og artikkel 14 (ikke-diskriminering) i EMK, med grenser knyttet til obligatoriske medisinske inngrep og ventetider. Nederland fjernet kravet om sterilisering i 2014 gjennom transloven.

Fra Rees til Christine Goodwin

I Rees mot Storbritannia (1986) fant domstolen fortsatt ingen krenkelse av artikkel 8. Den mente likevel at behovet for tiltak måtte vurderes på bakgrunn av vitenskapelig og samfunnsmessig utvikling. 11. juli 2002 kom Storkammeret til en annen konklusjon i Christine Goodwin. Domstolen viste til en tydelig og vedvarende internasjonal utvikling i retning av samfunnsmessig aksept og juridisk anerkjennelse. Den fant ingen tungtveiende allmenn interesse som talte mot anerkjennelse, og fastslo en krenkelse av artikkel 8.

Når domstolen gir statene handlingsrom

Domstolen gir ikke alltid klagerne medhold. I Hämäläinen mot Finland (2014) fant Storkammeret ingen krenkelse av artikkel 8. En gift transkvinne kunne bare endre registreringen sin dersom ekteskapet ble omgjort til et registrert partnerskap eller ble oppløst. Domstolen mente at dette ikke var uforholdsmessig. I A.P., Garçon og Nicot mot Frankrike (2017) avviste domstolen kravet om at det måtte dokumenteres at endringen var irreversibel. I samme sak opprettholdt domstolen kravet om en diagnose og en medisinsk undersøkelse.

Nyere saker og EU-domstolen

I Y.T. mot Bulgaria (2020) og A.D. og andre mot Georgia (2022) fastslo domstolen en krenkelse fordi anerkjennelse i praksis ikke var mulig å oppnå. I Georgia hadde retten eksistert siden 1998, men ingen vellykkede søknader var kjent. I 2023 kom to avgjørelser uten krenkelse. I O.H. og G.H. mot Tyskland kunne en transmann som hadde født et barn, registreres som mor; se foreldreskap etter transisjon. I Y. mot Frankrike fikk en interkjønnet person ikke en nøytral betegnelse på fødselsattesten, fordi staten har et skjønnsmessig handlingsrom på dette området. Den europeiske unions domstol er en annen domstol. Den avsa avgjørelsene Mirin (2024), Mousse (2025) og Deldits (2025). Se også Den europeiske menneskerettsdomstolen og transpersoners rettigheter, Europarådet og EU-politikken. Hva selve teksten i EMK, FN-konvensjonene og EU-direktivene sier, har transplek.nl samlet.

Ofte stilte spørsmål