Transpersoner i historien

I den moderne kjønnsdebatten hevdes det jevnlig at «transpersoner alltid har eksistert», og at moderne kategorier som «transkvinne» eller «ikke-binær» har historiske forløpere som går flere hundre år tilbake. Denne fremstillingen er i stor grad en retrospektiv konstruksjon. Mennesker som ikke passet inn i sin tids kjønnsnormer, har riktignok alltid eksistert – men forbindelsen mellom disse historiske personene og den moderne transidentiteten er langt løsere enn det som ofte antydes.

Problemet med retroaktive merkelapper

Det moderne begrepet «transgender» stammer fra andre halvdel av 1900-tallet og bygger på spesifikke medisinske, juridiske og psykologiske ideer som ganske enkelt ikke eksisterte i tidligere historiske perioder. Hvordan ordet utviklet seg fra en snever merkelapp til et paraplybegrep, står på letterbrij.nl. Når historikere eller aktivister i ettertid betegner personer fra antikken, middelalderen eller tidlig moderne tid som «transgender», projiserer de et moderne rammeverk på mennesker som aldri ville ha forstått seg selv på den måten. Det er en form for anakronisme som er historisk unøyaktig, og som gjør historien underordnet en moderne politisk agenda. Et eksempel er tolkningen av Stonewall og den rosa trekanten, som alfabetbende.nl setter spørsmålstegn ved.

Kvinner som levde som menn: mer enn én forklaring

Gjennom århundrene er det dokumentert utallige tilfeller av kvinner som kledde seg som menn og levde som menn – noen ganger i flere tiår. Mange av dem hadde praktiske grunner: tilgang til yrker, militærtjeneste, reiser eller sikkerhet i en verden der kvinner hadde en juridisk og økonomisk underordnet posisjon. Kvinner som Jeanne d'Arc, Catalina de Erauso og den engelske soldaten Hannah Snell blir noen ganger omtalt som «transmenn» i moderne aktivisme. I kildene er deres egen selvforståelse imidlertid langt mer tilbakeholden og pragmatisk.

For noen kan det riktignok ha vært noe som vi i dag ville kalt kjønnsdysfori. Men flertallet forstås bedre som kvinner som omgått begrensningene i sin egen tid, enn som personer med en indre identitet knyttet til det motsatte kjønn. Det er god historieskrivning å opprettholde dette skillet.

Menn som levde som kvinner

Tilfeller av menn som presenterte seg permanent som kvinner, er historisk sjeldnere og har ofte en religiøs, seremoniell eller teatralsk kontekst. Den romerske keiseren Elagabalus omtales noen ganger som «trans» på grunnlag av enkelte setninger hos samtiden Cassius Dio – en upålitelig kilde skrevet med en uttrykkelig hensikt om å sverte keiseren. Å utlede en moderne identitet fra dette er problematisk med tanke på kildekritikken.

Ikke-vestlige kategorier for «det tredje kjønn»

Hijra i Sør-Asia, two-spirit-personer i urfolks tradisjoner i Nord-Amerika og bissu blant bugisfolket i Indonesia brukes i den vestlige debatten som historiske bevis på «ikke-binære» identiteter. Det er misvisende av flere grunner:

• Det dreier seg ofte om spesifikke, gjerne rituelle eller marginaliserte sosiale roller, ikke om fritt valgte identiteter;
• Det handler i de fleste tilfeller om biologiske menn som påtar seg en rolle, ikke om et spektrum som alle selv kan tre inn i;
• Selve begrepet «two-spirit» er en panurfolksk oppfinnelse fra slutten av 1900-tallet (1990), ikke et århundregammelt begrep;
• Den sosiale virkeligheten for mange av disse gruppene – fattigdom, prostitusjon og marginalisering – blir romantisert og utelatt i den vestlige debatten.

Se også Two-spirit og Kjønn i andre kulturer.

1900-tallet: fremveksten av en medisinsk modell

Det er først på 1900-tallet at den medisinske infrastrukturen og de begrepsmessige kategoriene som den moderne forståelsen av transpersoner vokser frem fra, oppstår. Lili Elbe (1930-årene) og Christine Jorgensen (1952) var tidlige offentlige tilfeller. Også her er det grunn til å være forsiktig: Lili Elbe døde kort tid etter de eksperimentelle operasjonene, og historien hennes ble sterkt romantisert i senere fiksjonaliseringer, blant annet i filmen The Danish Girl. De tidlige medisinske resultatene var ofte dramatiske. Den første amerikanske kjønnsklinikken åpnet i 1966; se Harry Benjamin og den første amerikanske kjønnsklinikken.

I Nederland spilte Amsterdam UMC en sentral rolle fra 1970-årene i utviklingen av det som senere skulle bli kalt Dutch Protocol – en tilnærming som lenge ble betraktet som en internasjonal standard, men som nå gjennomgår en kritisk revurdering på grunn av metodiske og etiske mangler.

Nyere historie og revurdering

Fra 1990-årene økte synligheten til transpersoner. Fra denne perioden stammer også transflagget, som den amerikanske Monica Helms utformet i 1999. Samtidig har det siden 2010 vært en enestående økning i transidentifikasjon blant ungdom, særlig jenter – et mønster uten historisk sidestykke og som skiller seg fra den klassiske lille gruppen voksne med langvarig dysfori. Den nåværende internasjonale revurderingen (Cass Review, SBU, COHERE) er en korrigering av en periode der den bekreftende modellen ble anvendt bredere enn kunnskapsgrunnlaget kunne rettferdiggjøre.

Kildekritisk historieskrivning

Historien inneholder virkelige fortellinger om mennesker som ikke passet inn i sin tids kjønnsnormer. Disse fortellingene fortjener seriøs oppmerksomhet – men med respekt for kildene og uten retrospektiv overfortolkning. Det er en misforståelse å likestille enhver historisk kjønnsvariant med den moderne transidentiteten. God historieskrivning skjelner; aktivisme jevner ut. Dette skillet er på sin plass her.