Kjønnets historie
Begrepet «gender» i dagens betydning er ungt: det ble utviklet og utbredt i andre halvdel av det tjuende århundret. For å forstå genderets historie må man skille mellom to forskjellige ting: den århundregamle variasjonen i forventninger til menns og kvinners roller – som alltid har eksistert – og det teoretiske byggverket fra det tjuende århundret som løsriver «gender» fra kjønn og presenterer det som en selvstendig indre egenskap.
Tidlig historie og antikken
I nesten alle kjente sivilisasjoner ble samfunnet organisert rundt forskjellen mellom menn og kvinner – ikke som en tilfeldig sosial konstruksjon, men som en praktisk erkjennelse av et biologisk faktum med store konsekvenser (reproduksjon, fysisk styrke, omsorg for små barn). Kjønnsrollene varierte i utforming, men den binære ordningen i seg selv er en konstant. Det som enkelte samtidige forfattere rekonstruerer fra gamle kilder som «tredje gender-kategorier» (evnukker, gallae, ur.sal-prester), var som regel marginaliserte eller kultisk særskilte grupper – ikke et anerkjent tredje kjønn og heller ikke forløpere for det moderne transpersonbegrepet.
Det er metodisk risikabelt å anvende moderne identitetskategorier retrospektivt på historiske kilder. En evnukk i Mesopotamia var ikke en «ikke-binær person» i vår betydning; en mann som kledde seg som en kvinne i en religiøs sammenheng, var ikke en «transkvinne». Nyere historiske nytolkninger (blant andre av Alice Dreger og Lyndsey Stonebridge) advarer mot denne anakronismen.
Middelalderen og tidlig moderne tid
Det middelalderske europeiske samfunnet var sterkt hierarkisk organisert, med tydelige roller for menn og kvinner. Kvinner som utga seg for å være menn (Jeanne d’Arc, kvinner som kjempet som soldater), gjorde det som regel av praktisk nødvendighet – for å kunne utøve yrker eller oppnå friheter som ellers var utilgjengelige. Å erklære dem for «trans» i ettertid er en ideologisk projisering, ikke et historisk funn.
I den tidlig moderne perioden utviklet anatomien seg til en seriøs vitenskap. Oppdagelsene som fulgte innen kjønnsorganer, kromosomer og hormoner, ga stadig mer presis kunnskap om den biologiske dimorfismen i menneskekroppen – kunnskap som ikke støtter at kjønn er et spektrum.
Det nittende og tjuende århundret: seksualologiens fremvekst
Seksualologien på 1800-tallet (Krafft-Ebing, Ulrichs, senere Hirschfeld) forsøkte å kartlegge seksuell variasjon og variasjon i kjønnsuttrykk på en systematisk måte. Magnus Hirschfelds Institut für Sexualwissenschaft i Berlin (1919–1933) blir ofte fremhevet som en progressiv milepæl, men utførte også eksperimentelle operasjoner med resultater som etter moderne målestokk var sjokkerende dårlige – et aspekt som ofte mangler i nostalgiske fremstillinger.
Det tjuende århundrets gender-begrep stammer fra arbeidet til psykologen John Money (Johns Hopkins, 1950-årene). Money innførte skillet mellom «sex» og «gender», delvis for å legitimere eksperimentelle behandlinger av interkjønnede barn. Hans mest beryktede kasus, David Reimer, endte tragisk: En gutt som etter en mislykket omskjæring ble oppdratt som «jente» av Money, klarte aldri å identifisere seg med sitt påtvungne gender og begikk senere selvmord. Denne saken er en advarende presedens som viser at genderidentitet ikke uten videre kan påtvinges eller erstattes sosialt. Forløpet i Reimer-saken er grundig beskrevet på genderid.nl.
Den andre feministiske bølgen (Simone de Beauvoir, senere Judith Butler) brukte «gender» til å kritisere kvinners sosiale rolle – med rette. Butlers vidtgående tese om at selve kjønnet skulle være «performativt» og konstruert, er en filosofisk posisjon som har blitt hegemonisk innenfor hennes eget fagområde (genderstudier), men som ikke har vitenskapelig støtte utenfor humaniora.
Det tjueførste århundret: juridisk anerkjennelse, ekspansjon og kursendring
Fra omtrent 2010 oppsto et bemerkelsesverdig fenomen: en eksplosiv, geografisk avgrenset økning i transidentifikasjoner, særlig blant tenåringsjenter i vestlige land. Denne økningen – som ikke kan forklares med «endelig å få rom til å være seg selv» alene – peker sterkt mot sosiale og mediedrevne faktorer. Samtidig ble lovgivningen myket opp i mange land, og unge fikk tilgang til pubertetsblokkere, hormoner og kirurgi. I Nederland ble steriliseringskravet for endring av kjønnsregistreringen fjernet i 2014 gjennom Transgenderloven.
De siste årene har denne utviklingen kommet under press. Den svenske SBU-rapporten (2022), det finske COHERE-vedtaket, den norske Ukom-rapporten (2023), den britiske Cass-rapporten (2024) og WPATH Files (2024) har på kort tid undergravd det vitenskapelige grunnlaget for den «gender-affirmative» modellen for behandling av unge. Sverige, Finland, Norge, Danmark og Storbritannia har endret praksis betydelig. Se også: Cass Review, Detransisjon, Dutch Protocol.
Det er bemerkelsesverdig at Nederland, landet der den opprinnelige «Dutch Protocol» ble utviklet, følger denne internasjonale revurderingen tregest. Det svake evidensgrunnlaget, utvalgsbias og manglende kontrollgrupper i den opprinnelige nederlandske forskningen blir kritisert skarpt internasjonalt.