ICD-11 og kjønnsvariasjon

ICD-11, WHOs internasjonale sykdomsklassifikasjon, flyttet i 2022 kjønnsvariasjon fra kapitlet om psykiske lidelser til et nytt kapittel om «tilstander relatert til seksuell helse». Den nye betegnelsen er «kjønnsinkongruens». Tilhengere ønsket beslutningen velkommen som avpatologisering. Samtidig bygger beslutningen ikke på nye biomedisinske bevis, men først og fremst på et normativt utgangspunkt: at betegnelsen «psykisk lidelse» skal virke stigmatiserende.

Deltemaer finnes under WHO og revisjonen av ICD-11.

En omklassifisering uten evidensgrunnlag

Den vanlige vitenskapelige fremgangsmåten er at en tilstand fjernes fra eller flyttes i en klassifikasjon når nye bevis viser at den eksisterende inndelingen er feil. Det var ikke det som skjedde med kjønnsvariasjon. Det finnes ingen biomedisinsk oppdagelse som viser at kjønnsinkongruens ikke har et psykiatrisk substrat. Omklassifiseringen ble støttet av interesseorganisasjoner, aktivistiske klinikere og WHOs arbeidsgruppe – ikke av et gjennombrudd i forskningen. Kritikere, blant annet flere psykiatere som har bidratt til DSM og ICD, advarer om at en normativ vurdering her er blitt presentert som en vitenskapelig konklusjon.

I praksis: en lavere terskel for medisinske inngrep

I ICD-11 er lidelse ikke lenger et obligatorisk kriterium. Personer som ikke i tilstrekkelig grad kjenner seg igjen i kjønnet de ble tildelt ved fødselen, oppfyller i prinsippet definisjonen, også uten klinisk betydelig lidelse. Det innebærer en betydelig utvidelse av målgruppen for medisinske inngrep – samtidig som inngrepene (hormoner, kirurgi) er uendret når det gjelder hvor omfattende og irreversible de er. Flyttingen ut av den psykiatriske klassifikasjonen betyr i praksis at psykologisk vurdering blir mindre selvfølgelig, selv om det nettopp er der komorbide problemer (autisme, traumer, depresjon, spiseforstyrrelser) blir identifisert. Hvordan autisme og kjønnsdysfori skilles fra hverandre, står på genderautisme.nl.

Bort med stigma – men også grundighet?

Argumentet om «avpatologisering» høres tiltalende ut, men har en bakside. Når kjønnsvariasjon plasseres utenfor psykiatrien, svekkes også beskyttelsen som psykiatrisk diagnostikk gir: differensialdiagnostikk, oppmerksomhet på underliggende problemer og erkjennelsen av at et ønske om å endre kroppen selv kan være gjenstand for klinisk refleksjon. Risikoen er at stadig flere mennesker – ofte unge og ofte med sammensatte problemer – får direkte tilgang til omfattende medisinske behandlingsforløp uten at psykiatrisk screening er systematisk sikret.

Internasjonal revurdering

Cass Review (2024) og revisjoner i Sverige, Finland og Norge peker nettopp i motsatt retning: mer psykologisk vurdering, tilbakeholdenhet med medisinske inngrep for unge og en erkjennelse av at kjønnsdysfori ofte opptrer sammen med andre problemer som først bør vies oppmerksomhet. Omklassifiseringen i ICD-11 og denne kliniske dreiningen står i et spenningsforhold til hverandre.

Implementering i Nederland

Nederland går gradvis over til ICD-11. I praksis bruker mange helsearbeidere fortsatt ICD-10-koder. Hvordan den nederlandske kjønnsbekreftende helsehjelpen forholder seg til ICD-11s normative utgangspunkt på den ene siden og den mer tilbakeholdne linjen i Cass Review på den andre, er fortsatt uavklart.