Falloplastikk

Falloplastikk er kirurgisk konstruksjon av en penis fra kroppens eget vev, utført i flere operasjonsfaser, vanligvis hos biologiske kvinner som lever som transmenn. Det er teknisk sett et av de mest komplekse plastikkirurgiske behandlingsforløpene som finnes, med høy komplikasjonsrate og et stort antall nødvendige oppfølgingsoperasjoner. Sluttresultatet er ikke en funksjonell penis i biologisk forstand – det forekommer ingen spontan ereksjon, ingen sædproduksjon og ingen reproduksjonsevne – men en neopenis med varierende kosmetiske og funksjonelle resultater.

Teknikker og donorsteder

Den mest brukte teknikken er radial underarmslapp (radial forearm free flap, RFF). Ved denne metoden fjernes et stort stykke hud og underhud fra underarmen, inkludert blodårer og nerver, og kobles til skamregionen. Et alternativ er anterolateral lapp fra låret (ALT) eller en rygglapp (MLD). Alle metodene etterlater et stort arr på donorstedet – ved RFF er det et iøynefallende, livslangt synlig arr på underarmen som ofte gjenkjennes som et falloplastikkarr.

Morbiditet på donorstedet

Å fjerne et stort stykke vev fra arm eller lår er ikke et lite inngrep. Mulige konsekvenser er varig redusert styrke og følelse i arm eller ben, nedsatt håndfunksjon (ved RFF), kroniske smerter på donorstedet, følsomhet for temperatur eller trykk, lymfeproblemer og et kosmetisk svært synlig arr. Ved ALT-teknikken er arret mindre synlig, men vevsmengden som fjernes er større; ved RFF er arret derimot svært synlig.

Høy komplikasjons- og reoperasjonsrate

Falloplastikk har en av de høyeste komplikasjonsratene innen kirurgi. Store pasientserier viser at:

• Uretrale strikturer (forsnevringer i den konstruerte urinrøret) forekommer hos omtrent en tredjedel til halvparten av pasientene og krever nesten alltid videre kirurgi.
• Uretrale fistler (lekkasjer som gjør at urin trenger ut gjennom huden) er også vanlige; reparasjon er vanskelig og krever ofte flere inngrep.
• Flapnekrose (delvis eller fullstendig vevsdød i det konstruerte skaftet) er en fryktet komplikasjon, og totalt tap av neopenis er en mulig konsekvens.
• Infeksjoner, hematomer og sårdehiscens forekommer hyppig.
• Erektilproteser, som er nødvendige for penetrerende sex, har høy feilrate og må jevnlig skiftes ut.
• Reoperasjoner: Det er normalt at en pasient gjennomgår flere korrigerende inngrep, uretrarekonstruksjoner og proteseinnsettelser etter den første konstruksjonen. Tre til seks operasjoner er ikke uvanlig.

Faser og varighet

Et falloplastikkforløp består vanligvis av to til fire planlagte operasjonsfaser, med intervaller for rekonvalesens. Inkludert revisjoner kan hele forløpet ta fire til seks år eller mer. Dette legger betydelige beslag på pasientens liv. En oversikt over komplikasjonene finnes på transgids.nl.

Følelse og seksualitet

Taktil og erogen følelse forsøkes gjenopprettet ved å koble nerver fra lappen til nerver i skamregionen. Resultatene varierer. Noen pasienter rapporterer god følelse, mens andre opplever lite eller ingen følelse. Seksuell funksjon krever nesten alltid en erektilprotese; spontan ereksjon er biologisk ikke mulig.

Ufruktbarhet og irreversibilitet

Inngrepet utføres vanligvis samtidig med eller etter hysterektomi og eventuelt ooforektomi, med definitivt tap av fertilitet. Selve falloplastikken er irreversibel: Neopenis kan fjernes, men den opprinnelige anatomien kan ikke gjenopprettes.

Metoidioplastikk som et mindre omfattende alternativ

Metoidioplastikk benytter den klitoris som er forstørret av testosteron. Resultatet er en liten penis med egen følelse, vanligvis uten mulighet for penetrerende sex. Komplikasjonsratene er betydelig lavere enn ved falloplastikk, og det forekommer ingen morbiditet på donorstedet. For personer som først og fremst ønsker å kunne urinere stående, kan dette være tilstrekkelig.

Refusjon

I Nederland utføres inngrepet ved Amsterdam UMC og dekkes av grunnforsikringen som en del av kjønnsbekreftende behandling. Ventetidene er betydelige. Se også Ventetider og behandlingsforløp, Detransisjon og Cass Review.