Kjønn og seksualitet

Kjønn og seksualitet er beslektede, men forskjellige begreper. Seksuell orientering viser til hvem man føler seg tiltrukket av, og har en påviselig biologisk komponent som etableres tidlig i utviklingen. «Kjønnsidentitet» viser til en indre opplevelse av om man føler seg som mann, kvinne eller noe annet; dette er en teoretisk konstruksjon med et langt svakere vitenskapelig grunnlag. Det er viktig å ikke blande de to sammen – ikke bare for å unngå forvirring, men også fordi dagens praksis innen kjønnsbehandling av unge rammer homofile ungdommer uforholdsmessig hardt.

Forskjellen mellom kjønn og seksualitet

Seksuell orientering (heterofil, homofil, bifil) beskriver et mønster av tiltrekning og har, så langt forskningen viser, et betydelig biologisk grunnlag: tvillingstudier, forskning på prenatale hormoner og vedvarende mønstre gjennom historien peker i den retningen. Homoseksualitet er ikke et valg eller en identitet i betydningen en følelse; det er en vedvarende egenskap.

«Kjønnsidentitet» er et langt nyere og omstridt begrep (se Kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk). Den kan ikke måles objektivt og bygger på selvrapportering. Når man sidestiller de to begrepene som om de er av samme art, antyder man en vitenskapelig likeverdighet som ikke finnes.

Historisk sammenblanding av kjønn og seksualitet

På 1800-tallet ble homoseksualitet og kjønnsvariasjon faktisk blandet sammen i den såkalte «inversjonsteorien»: En homofil mann skulle ha «en kvinnelig sjel i en mannlig kropp». Sexologien klargjorde gradvis denne sammenblandingen på 1900-tallet: Homoseksualitet er ikke et kjønnsspørsmål, men et spørsmål om seksuell orientering.

Ironisk nok vender noe som minner sterkt om den gamle inversjonsteorien tilbake i dagens «kjønnsbekreftende» diskurs. Når en maskulin jente eller en feminin gutt automatisk tolkes som «egentlig trans», aktiveres det gamle feilaktige skjemaet på nytt – nemlig at et upassende kjønnsuttrykk peker på et «feil» kroppslig kjønn – bare nå med medisinske inngrep i tillegg. LHB-aktivister som Bev Jackson og organisasjoner som LGB Alliance har protestert kraftig mot dette.

Seksualitet og transidentifisering

Forholdet mellom seksuell orientering og transidentifisering er kjent fra den kliniske litteraturen. Den klassiske studien av Steensma et al. (2013) viste at et stort flertall av barn med kjønnsvariasjon, dersom utviklingen får gå sin naturlige gang, ikke blir trans, men utvikler seg til homofile eller bifile voksne. Tilsvarende funn kommer fra tidligere studier av Zucker, Bailey og andre. Dette fenomenet kalles desistance. Hvordan transidentifisering og homoseksualitet forholder seg til hverandre i litteraturen, står på transgenderidentiteit.nl.

Dette har stor praktisk betydning. En «kjønnsbekreftende» tilnærming for barn før puberteten med kjønnsvariasjon – sosial transisjon etterfulgt av pubertetsblokkere – vil statistisk sett føre til at en betydelig andel av dem som ellers ville ha blitt homofile ungdommer, i stedet blir medisinsk behandlet til å bli en sterilisert person av «det andre kjønnet». Klinikere som Susan Bradley og Kenneth Zucker, samt den britiske Cass Review, har pekt på det iatrogene homo-konverteringselementet i denne praksisen.

Blant voksne menn som gjennomgår transisjon, finnes det et annet mønster som er dokumentert i forskningen: autogynefili, en seksuell orientering der en mann føler seg tiltrukket av forestillingen om seg selv som kvinne (Ray Blanchard, Anne Lawrence, J. Michael Bailey). Denne hypotesen er svært omstridt i den aktivistiske diskursen og blir ofte undertrykt, men anerkjennes bredt i den kliniske litteraturen som et reelt fenomen.

LHBTIQ+ og forholdet til kjønn

Koblingen mellom transaktivisme og homorettighetsbevegelsen under paraplyen «LHBTIQ+» blir møtt med kritikk fra et økende antall LHB-personer. Argumentene for homorettigheter (likhet basert på en medfødt orientering, retten til å inngå forhold med hvem man vil) skiller seg fundamentalt fra argumentene i transaktivismen (samfunnets plikt til å anerkjenne subjektive kjønnsidentiteter, inkludert medisinsk tilpasning av kroppen til disse). Et økende antall LHB-organisasjoner, særlig LGB Alliance i Storbritannia, har derfor valgt å tre ut av paraplyen.

Et annet konfliktområde gjelder «cotton ceiling»-retorikk og sosialt press i LHB-miljøer for å akseptere transpersoner som seksuelle partnere, uavhengig av biologisk kjønn. Lesbiske har særlig rapportert at de føler seg presset til å justere sin tiltrekning til kvinner – definert på biologisk grunnlag – under trussel om å bli stemplet som «transfobe». Dette berører grunnleggende rettigheter til seksuell selvbestemmelse.