Psykologiske konsekvenser av detransisjon
Detransisjon har dyptgripende psykologiske konsekvenser for mange. I tillegg til sorg, skam og identitetsforvirring opplever en betydelig andel også et dypt sinne eller bitterhet over behandlingen de har fått – følelsen av at de har gått inn i et omfattende medisinsk behandlingsforløp uten at de underliggende problemene deres ble undersøkt på alvor. Denne smerten er reell, og dagens helsetjeneste er dårlig rustet til å håndtere den.
Sorg over en uopprettelig fortid
Et sentralt psykologisk tema er sorg. Personer som har detransisjonert, sørger over en kropp som er varig endret: stemmen som ikke kommer tilbake, brystene som er amputert, fertiliteten som er tapt, og kjønnsanatomi som ikke lenger er slik den var. For unge som begynte med blokkere og hormoner i puberteten, gjelder også at en normal pubertet aldri fant sted – en utvikling som ikke kan tas igjen i ettertid.
Denne sorgen er annerledes enn mange andre former for tap fordi skaden ble påført gjennom et medisinsk behandlingsforløp som pasienten selv – ofte i ung alder og ofte under press fra psykisk lidelse – ba om. Det gjør bearbeidingen kompleks: Det finnes ingen ytre aktør å være sint på, samtidig som det finnes en dyp bevissthet om at helsetjenesten burde ha forhindret det.
Skam, isolasjon og mistillit
Skam er et tilbakevendende tema. Skam over den forandrede kroppen, over overbevisningen som en gang virket så sikker, og over igjen å måtte forklare familie og omgivelser hva som har skjedd. Mange som har detransisjonert, beskriver sosial isolasjon: Venner de fikk under transisjonen, faller bort; det opprinnelige miljøet er vanskelig å vende tilbake til; og transmiljøet reagerer ofte avvisende på historien deres fordi den oppleves som truende for deres egen identitet.
Nesten alle publiserte vitnesbyrd – på plattformer som transspijt.nl, i intervjuer som i HP/De Tijd, og i internasjonalt arbeid samlet av Genspect – viser en dyp mistillit til de opprinnelige behandlerne. Pasienter beskriver at de i ettertid følte seg manipulert av «informed consent»-prosesser som i praksis ga lite informert samtykke, og av helsepersonell som lot sin egen bekreftende overbevisning veie tyngre enn en kritisk undersøkelse av hva som faktisk foregikk.
Rollen til underliggende problemer
Forskning blant personer som har detransisjonert – blant annet Vandenbussche (2021) og detrans-undersøkelsen til Littman (2021) – viser et konsistent mønster: Et flertall hadde ubehandlede komorbide lidelser da transisjonen startet. Depresjon, angstlidelser, spiseforstyrrelser, PTSD, autismespekterforstyrrelser og internalisert homofobi eller misogyni forekommer ofte. En finsk studie av ni personer som hadde detransisjonert fant en psykiatrisk forhistorie hos alle ni.
I ettertid ser disse respondentene ofte dysforien sin som et symptom eller en mestringsstrategi for noe annet – ikke som en selvstendig, biologisk forankret identitet som bare kunne avhjelpes gjennom transisjon. Det at dette skillet ikke eller knapt ble gjort i behandlingsforløpet deres, forsterker både den psykologiske belastningen og kritikken av den kjønnsbekreftende modellen.
Identitet etter detransisjon
Det tar tid å finne en egen, nyoppbygd identitet. Den som har presentert seg som trans i mange år, må bli kjent med seg selv på nytt – ofte i en kropp som ikke lenger er den opprinnelige. Noen som har detransisjonert, beskriver at de nå føler seg som kvinne eller mann slik de også gjorde som barn, men at kroppen ikke lenger passer med dette. Andre strever lenger med spørsmålet om hvem de er.
Ifølge mange med egenerfaring hjelper det å ha kontakt med andre som har detransisjonert, en terapeut som ikke umiddelbart bekrefter på nytt, men som tåler kompleksiteten, og tid. Det som ikke hjelper, er et helsevesen som helst ikke vil høre historien deres. Essayet Jeg var trans, og nå er jeg det ikke lenger på genderplek.nl beskriver hvordan det er å lære å bo i en forandret kropp på nytt.
Utilstrekkelig behandling
I Nederland finnes det ingen spesialisert psykisk helsehjelp for personer som har detransisjonert. Vanlige terapeuter har sjelden erfaring med denne spesifikke kombinasjonen av sorg, medisinske traumer og gjenoppbygging av identitet. Spesialisert behandling for transpersoner er institusjonelt knyttet til transisjon og oppleves av mange som har detransisjonert, ikke som et trygt sted å dele historien sin. Hvor man kan få hjelp nå, står beskrevet under støtte etter detransisjon.
Cass Review (2024) har tatt opp dette problemet tydelig internasjonalt: Det trengs strukturell og ikke-stigmatiserende oppfølging for personer som detransisjonerer eller er i tvil, uavhengig av de bekreftende klinikkene. Denne anbefalingen er fortsatt i stor grad ikke fulgt opp i Nederland.