Kjønn og biologisk kjønn

Biologisk kjønn og gender blir i dagens debatt ofte stilt ved siden av hverandre som om de var to likeverdige, uavhengige dimensjoner ved en person. Denne fremstillingen er filosofisk og vitenskapelig omstridt. Biologisk kjønn er en faktisk, biologisk forankret kategori, mens «gender» er et teoretisk begrep som ble introdusert i andre halvdel av 1900-tallet for å beskrive sosiale roller og selvopplevelse. Forholdet mellom de to er langt mindre entydig enn det ofte fremstilles som.

Hva er biologisk kjønn?

Biologisk kjønn hos mennesker – og hos alle pattedyr – er binært. Det defineres av typen kjønnscelle en organisme produserer eller ville produsert: små, mobile kjønnsceller (sædceller) hos menn og store, immobile kjønnsceller (eggceller) hos kvinner. Det finnes bare disse to kjønnscellesystemene; en tredje reproduktiv kategori finnes ikke i menneskets biologi. Kjønn observeres ved fødselen, det «tildeles» ikke: Leger og foreldre observerer det som er anatomisk synlig, og har i nesten alle tilfeller umiddelbart rett. Hvor formuleringen «tildelt ved fødselen» stammer fra, står på letterbrij.nl.

Interkjønnstilstander (disorders of sex development, DSD) er medisinske tilstander der utviklingen av kjønnskarakteristika foregår atypisk. De forekommer hos omtrent 0,018 % av befolkningen dersom bare klinisk tydelige tilfeller regnes med. Også ved DSD er det nesten alltid snakk om et underliggende mannlig eller kvinnelig kjønnscellesystem; interkjønn er ikke «et tredje kjønn». Aktivistisk litteratur som bruker DSD som bevis for et kjønnsspektrum (ofte med tall på opptil 1,7 %), bygger på en vid definisjon fra Anne Fausto-Sterling, som av medisinske fagfolk som Leonard Sax er blitt tilbakevist som metodologisk uholdbar.

Hva er gender?

Ordet «gender» ble introdusert i vitenskapen på 1950-tallet av psykologen John Money for å betegne sosiale aspekter ved kjønn. Siden den gang er begrepet blitt kraftig utvidet: fra «sosial rolle» til «indre identitet». Verdens helseorganisasjon bruker i dag en formulering der gender omfatter en indre, personlig opplevelse. Dette er en bemerkelsesverdig utvidelse, ettersom en indre opplevelse per definisjon ikke kan måles objektivt. I motsetning til biologisk kjønn – som kan påvises i celler, hormoner og anatomi – bygger «genderidentitet» utelukkende på selvrapportering.

Dette skillet er grunnleggende. Når de to begrepene fremstilles som egenskaper av samme type ved et menneske, antydes det at en følelse har samme ontologiske status som en kroppslig realitet. Det er et filosofisk valg, ikke en vitenskapelig fastslåelse.

Skillet i vitenskap og praksis

I medisinen er biologisk kjønn en uunnværlig variabel: Det påvirker hvordan legemidler virker, sykdomsforløp, råd om screening og kirurgiske inngrep. Gender – i betydningen sosial rolle – kan være en supplerende variabel (menn oppsøker for eksempel sjeldnere hjelp), men erstatter ikke kjønn. Nyere kritikk fra blant andre forfattere i The Lancet og BMJ peker på at det å erstatte «sex» med «gender» i medisinske data og skjemaer fører til tap av informasjon og risiko for pasientsikkerheten.

Påstanden om at også biologisk kjønn «er et spektrum», blir noen ganger fremmet, men avvises bredt av evolusjonsbiologer. Definisjonen av biologisk kjønn er et tilbakevendende tema på Reality's Last Stand, publikasjonen til evolusjonsbiologen Colin Wright. Variasjon innenfor kjønn (høye kvinner, lave menn, hormonelle avvik) er ikke det samme som et spektrum mellom kjønnene. Den binære kjønnsstrukturen er et av de mest bevarte kjennetegnene i evolusjonen av seksuelt reproduserende arter.

Politikk og samfunnsdebatt

Spørsmålet om hva som juridisk skal være avgjørende – biologisk kjønn eller selvvalgt gender – har konkrete konsekvenser for idrett, fengsler, krisesentre for kvinner, medisinsk statistikk og innsamling av befolkningsdata. Å erstatte kjønn med gender i offentlige registre bygger på antakelsen om at selvidentifikasjon uten ytterligere kontroll er tilstrekkelig. Kritikere, blant dem mange feministiske forfattere, påpeker at dette undergraver det kjønnsbaserte rettskravet på separate tilbud – en rett kvinner med store anstrengelser kjempet frem på 1900-tallet.

I land som Storbritannia, Sverige, Finland og Norge har man de siste årene gått bort fra en tilnærming som utelukkende bygger på selvidentifikasjon, etter rapporter som Cass Review og den svenske SBU-rapporten. Se også detransisjon og rapid-onset-kjønnsdysfori for beslektede diskusjoner.