Hjernen og kjønn
Påstanden om at transpersoner har «en hjerne i feil kropp» — en kvinnehjerne i en mannskropp eller omvendt — brukes jevnlig i offentlig kommunikasjon for å fremstille transidentifikasjon som medfødt og biologisk. De tilgjengelige nevrovitenskapelige bevisene er imidlertid langt svakere og mer tvetydige enn denne sikkerheten antyder. Status er at det ikke finnes entydige nevrovitenskapelige bevis for en medfødt «transhjerne».
De klassiske studiene og deres begrensninger
Ofte siterte postmortemstudier av hjernen (Zhou et al. 1995, Kruijver et al. 2000) rapporterte at den bed nucleus av stria terminalis (BSTc) hos transkvinner skulle ligne mer på den hos ciskjønnede kvinner. Utvalgene var imidlertid små (ofte færre enn ti deltakere), de fleste deltakerne hadde brukt hormoner på tvers av kjønn i mange år, og hjerneområdene som ble undersøkt, blir først ferdig utviklet i voksen alder — noe som undergraver direkte konklusjoner om «medfødte» forskjeller. Forsøk på replikasjon har gitt varierende resultater. Hva hjerneskanninger hos transpersoner viser og ikke viser, står på transgenderidentiteit.nl.
Hormoner forandrer hjernen
Dette er det metodologiske hovedproblemet. Hormoner på tvers av kjønn forårsaker påviselige strukturelle og funksjonelle endringer i den voksne hjernen. Når transpersoner har brukt østrogen eller testosteron i mange år før de blir skannet, er det i praksis umulig å fastslå om observerte forskjeller er årsak eller følge av hormonbehandlingen. Studier av deltakere som ikke har brukt hormoner, er sjeldne, små og metodologisk svake.
Ingen helhetlig «hjerne-kjønn»-profil
Det bredere forskningsfeltet om kjønnsforskjeller i hjernen er i seg selv kontroversielt. Joel et al. (2015) argumenterte for at de fleste menneskehjerner er en «mosaikk» av såkalt mannlige og kvinnelige kjennetegn, og at det ikke finnes en entydig dimorf «mannshjerne» og «kvinnehjerne». Hvis binære hjernekjønn ikke finnes, blir påstanden om at transpersoner har «hjernen til det andre kjønnet», begrepsmessig problematisk.
Genetiske og prenatale indikasjoner — begrensede
Tvillingstudier tyder på en beskjeden arvelig komponent ved kjønnsdysfori, men samsvaret hos eneggede tvillinger er langt fra 100 % — noe som betyr at miljøfaktorer spiller en stor rolle. Studier av prenatal androg eksponering (for eksempel ved medfødt binyrebarkhyperplasi) viser påvirkning på kjønnsrelatert atferd, men dette er noe annet enn en spesifikk «kjønnsidentitet»: flertallet av jenter med CAH utvikler ikke en transidentitet. Se også genetikk og kjønn.
Den plutselige demografiske endringen utelukker ren biologi
En entydig biologisk forklaring på kjønnsidentitet måtte også forklare hvorfor antallet unge som identifiserer seg som trans eller ikke-binære, har blitt tidoblet eller tjuefoblet siden 2010, samtidig som kjønnsforholdet har snudd. Hjernestrukturer endrer seg ikke på denne tidsskalaen. De sosiale, kulturelle og mediedrevne faktorene som pekes på som årsaker til økningen, står i spenn med en sterk biologisk teori.
Vitenskapelig varsomhet er på sin plass
Konklusjon: Det finnes interessante nevrobiologiske indikasjoner, men ingen entydige bevis for en medfødt «transhjerne». Den bastante kommunikasjonen om dette i pasientbrosjyrer, på aktivistnettsteder og i massemediene samsvarer ikke med den faktiske forskningsstatusen. Hjerneforskning bør ikke brukes som legitimering for irreversible medisinske inngrep på mindreårige så lenge kunnskapsgrunnlaget er svakt og metodologisk problematisk.