Er transgenderisme en form for samfunnsmessig hjernevasking?

Tenk deg at du er fjorten år, føler deg annerledes enn alle andre og ikke helt vet hva det betyr. Før kunne du kanskje ha fått høre «du er bare følsom». Nå får du en annen fortelling. En med ord somkjønnsdysfori og ikke-binær. Ord som ikke fantes før, og som nå finnes overalt.

Jeg bestrider ikke at transidentitet finnes. Det som opptar meg, er noe annet: Hva gjør dette språket med mennesker som egentlig bare er forvirret?

Begynn med homsen som skammer seg

En person som har homoseksuelle følelser, men opplever dem som noe som ikke er tillatt på grunn av tro, oppdragelse eller sosialt press, blir fanget i skam. Skammen tærer. Den driver mennesker mot selvhat, noen ganger lenger. Dette mønsteret kjenner vi. Løsningen vi har funnet, er ikke å tilpasse personen, men å fjerne stigmaet.

Men hva med dette: Et barn som føler seg annerledes, mer lekent, mykere, og ikke passer inn i det som forventes, vokser opp i et miljø som sier: Hvis du føler deg annerledes, er du kanskje i feil kropp.Er det frigjøring? Eller er det en annen form for tvang?

Ord skaper virkeligheter

For tjue år siden fantes den moderne betydningen av «transgender» knapt i dagligtalen. Mennesker med kjønnsforvirring søkte andre ord, andre veier. Noen fant ro. Noen led, men da på grunn av avvisning utenfra, ikke på grunn av følelsene i seg selv.

Nå finnes det en ferdig ramme. For mange er det en løsning. Men for andre fungerer rammen som en trakt. Hvis det første svaret på forvirring alltid lyder: da er du sannsynligvis trans, forsvinner alle andre forklaringer ut av syne. Og dermed også de andre utveiene.

Skam snudd på hodet

Det underforståtte budskapet i enkelte miljøer er: «Hvis du føler dette, men ikke anerkjenner det, svikter du deg selv.» Dette mekanismen er i bunn og grunn den samme som homoseksuelle tidligere ble utsatt for. Bare retningen er snudd.

Før: Du er homofil, men får ikke lov til å være det — skam — selvdestruksjon.
Nå, i noen tilfeller: Du er forvirret, men må være trans — skam over tvil — forhastede beslutninger med irreversible konsekvenser.

Dette er ingen teori. Fra land der behandlingstallene har økt kraftig, kommer også historiene om unge som etter flere år angrer på en transisjon som gikk for raskt. Hvordan sosialt press og konformitet blant unge spiller inn, blir utdypet på transethiek.nl.

En hanekam kan du ikke gå ut fra. En mann i kvinneklær kan du.

Det er også noe skjevt i denne debatten, noe få sier høyt. En person med hanekam kan du gjøre narr av. Du kan nekte ham en jobb. Det kan du ikke med en mann i kvinneklær: Han er lovbeskyttet. Men begge deler er uttrykk for identitet. Hvorfor gjelder den fulle samfunnsmessige sanksjonen for den ene, og det fulle rettsvernet for den andre?

Svaret ligger i hvordan ordet konverteringsterapi har blitt utvidet. Opprinnelig handlet det om forsøk på å behandle bort homoseksualitet — med rette forbudt. Nå er begrepet utvidet til kjønnsidentitet. Men ikke til musikalsk identitet. Ikke til religiøs identitet. Bare til kjønn. Dette valget er ikke nøytralt. Det har vidtrekkende konsekvenser for terapeuter, foreldre og helsepersonell som våger å veilede tvil uten straks å styre i retning av transisjon.

Det man sitter igjen med, er en slags kult rundt en beskyttet dyreart: Én identitetskategori er så godt inngjerdet av lov og tabu at selv det mest forsiktige kritiske spørsmålet allerede regnes som et angrep. Konverteringslovener det nyeste eksempelet på dette. Velment, men i praksis en lov som kriminaliserer tvil og knebler behandlere.

Dette er ikke et angrep på transpersoner

Mennesker som etter langvarige overveielser konkluderer med at transisjon er den rette veien, har all rett til det. Det er ikke dette som diskuteres her.

Det jeg tar opp, er systemet rundt dette. Hastigheten, språket, presset. Måten tvil har blitt omgjort fra noe som hører med, til noe som må korrigeres.

I frigjøringens navn bygger vi et nytt bur. Den som tviler, får ikke lov til å tvile. Den som venter, blir oppfordret til å gå videre. Den som veileder uten å styre, risikerer bevillingen sin. Det er ikke fremskritt. Det er bare en annen form for tvang, med et vennligere ansikt.

Jansen utdyper beslektede tanker i Jesaja 5:20 som speil, om å bytte om på godt og ondt i kjønnsdebatten, og i hvorfor en samtale om identitet er så vanskelig å føre.