Transrepresentasjon i medier

I lang tid var transpersoner i vestlige medier sjeldne og stereotypt fremstilt – ofte som offer, prostituert eller psykisk ustabil karakter.

Historisk bilde

I lang tid var transpersoner i vestlige medier sjeldne og stereotypt fremstilt – ofte som offer, prostituert eller psykisk ustabil karakter. Filmer som «Boys Don't Cry» (1999) markerte en mer realistisk fremstilling.

Nyere endring

Fra rundt 2014 (etter suksessen til «Transparent» og «Orange Is the New Black») økte synligheten kraftig i TV-serier. Transskuespillere spiller oftere transroller, noe interesseorganisasjoner ser positivt på.

Diskusjonspunkter

Den nyere debatten handler om hvor balansert representasjonen er (bare positive narrativer eller også kompleksitet), fremstillingen av detransisjon og transpersoners rolle i innhold for barn og unge. Eksempler fra den offentlige debatten og mediedekningen er samlet på genderellende.nl.

Fra birolle til hovedrolle

I filmer fra 1990-tallet var en transperson ofte en avsløring eller en trussel, som i The Crying Game (1992) og The Silence of the Lambs (1991). Dokumentaren Disclosure fra 2020 viser hvordan disse bildene har formet generasjoner av seere. Et vendepunkt kom i 2014, da ukebladet Time satte skuespilleren Laverne Cox på forsiden under overskriften The Transgender Tipping Point. Senere kom det kritikk mot filmer der skuespillere som ikke er trans, spilte slike roller, som The Danish Girl (2015) og den belgiske filmen Girl (2018).

Nederland

I Nederland viste TV-programmet Hij is een Zij fra 2014 unge mennesker i kjønnsbekreftende overgang, og nådde dermed et stort publikum. Loiza Lamers vant Holland's Next Top Model i 2015, og makeupartisten Nikkie de Jager fortalte på YouTube i 2020 at hun er transkjønnet. Senere ble hun programleder for Eurovision Song Contest. Denne synligheten har økt både kjennskapen til og aksepten for transpersoner. Les om hvordan nederlandsk TV allerede på 1980-tallet normaliserte kjønnsbekreftende behandling under TV-opptredener og kjønnsbekreftende behandling; det bredere bildet finner du under medier og offentlig debatt.

Hva som forblir utenfor bildet

Kritikere peker på at bildet er ensidig. TV og sosiale medier viser først og fremst vellykkede transisjoner blant unge, attraktive mennesker, fortalt som en historie om frigjøring. Tvil, komplikasjoner, krevende oppfølging og anger blir sjelden omtalt, og personer som gikk tilbake på transisjonen sin fikk lenge liten oppmerksomhet i redaksjonene. Du kan lese mer om hvorfor detransisjon fikk så lite medieoppmerksomhet over lang tid, på gendermedia.nl. For unge som kjenner seg igjen i slike historier, kan dette gi et ufullstendig bilde av hva en transisjon innebærer. Dokumentaren Paris Is Burning (1990) og TV-serien Pose (2018) gjorde ballroom-kulturen i New York kjent for et bredt publikum. Se også ballroom-kultur, kjønn og medier, sosiale medier og kjønn og detransisjon.