Over 4 av 5 unge som ble henvist til Amsterdam UMC, startet et medisinsk forløp

Centre of Expertise on Gender Dysphoria ved Amsterdam UMC (VUmc-lokasjonen) publiserte 9. mars 2026 en studie i Journal of Sex & Marital Therapy om 1 470 ungdommer som ble henvist til klinikken fortløpende mellom 2009 og 2019. Forskerne — Frédérique de Rooy, Femke Dekkers, Thomas Steensma, Arne Popma, Baudewijntje Kreukels og Annelou de Vries — undersøkte gruppen som ikke startet kjønnsbekreftende medisinsk behandling, og hvorfor de ikke gjorde det. Tallet på den andre siden sier minst like mye: over fire av fem henviste ungdommer begynte med pubertetsblokkere eller hormoner. Tall og ventetider for klinikken finnes på trans-nederland.nl.

1 206 av 1 470 ungdommer fikk medisinsk behandling

Av de 1 470 henviste ungdommene startet 264 — 18 % — ikke et medisinsk behandlingsforløp. De øvrige 1 206, 82 %, gjorde det. For pubertetsblokkere og hormoner er en diagnose med kjønnsdysfori nødvendig. De som ble henvist til klinikken i løpet av disse ti årene, fikk altså denne diagnosen i over fire av fem tilfeller, etterfulgt av medisinsk behandling.

Kjønnsdysfori ble utelukket hos rundt 7 %

Innenfor gruppen på 264 ungdommer som ikke startet, var den viktigste grunnen — i 38,3 % av tilfellene — at det ved nærmere undersøkelse ikke ble påvist kjønnsdysfori. Omregnet gjelder dette rundt 100 ungdommer, omtrent 7 % av alle henvisningene. Hos ytterligere 27,7 % av de 264 var det riktignok snakk om kjønnsdysforiske følelser, men et diagnostisk forløp viste seg ikke å være gjennomførbart, for eksempel fordi andre problemer først krevde oppmerksomhet, eller fordi ungdommen selv trakk seg. Det diagnostiske forløpet utelukket altså kjønnsdysfori hos omtrent én av fjorten henviste ungdommer.

De som falt fra, hadde flere psykiske plager

Forskerne sammenlignet de to gruppene ved inntak. Ungdommer som til slutt ikke startet medisinsk behandling, rapporterte ved oppstart mindre alvorlig kjønnsdysfori og et mindre negativt kroppsbilde enn ungdommer som begynte med pubertetsblokkere eller hormoner. Samtidig skåret ungdommene som ikke fikk behandling, høyere på generelle problemer med psykisk fungering. De som ikke startet et medisinsk behandlingsforløp, var altså ikke rett og slett «sunnere»: De hadde større bredere psykiske problemer, mens de spesifikke kjønnsdysforiske plagene var mindre.

Hva dette betyr for den nederlandske debatten

Det nederlandske helserådet konkluderte i juni 2026 med at det nederlandske behandlingstilbudet for transungdom er «omhyggelig organisert», med omfattende diagnostikk før hvert medisinske tiltak. Denne VUmc-studien viser hva denne diagnostikken førte til i praksis: 82 % av de henviste ungdommene gikk videre til medisinsk behandling, og hos rundt 7 % ble kjønnsdysfori utelukket. De som viser til frafallet på 18 % som bevis på at klinikken selekterer strengt, bør se dette tallet i sammenheng med de 82 %. I denne perioden førte en henvisning i det store flertallet av tilfellene til pubertetsblokkere eller hormoner.

Gruppen som falt fra, hadde dessuten mer alvorlige psykiske problemer enn gruppen som fikk behandling. Det reiser spørsmålet om hva som skjer med disse ungdommene etter at kjønnsforløpet avsluttes, og om de deretter får passende hjelp. Studien besvarer ikke dette spørsmålet, men dokumenterer antallet og profilen til denne gruppen i detalj. Hvilken rolle autisme og ADHD spiller hos ungdommer som ikke får en diagnose, omtales på genderautisme.nl.